Legge om livsstilen i praksis. 

Når du har kommet til legen og får anbefalt omlegging av kosthold og starte opp med fysisk aktivitet, kan det hende at du får en brosjyre stukket i hendene. Det deles ut som veiledning hos lege, ernæringsfysiolog eller sykepleier. Denne informasjonen er lagt opp på en veldig pedagogisk og forståelig måte slik at det blir lettere for deg å ta inn over deg hva som skal til for å ta sunnere hverdagsvalg. 

Men vi mennesker er vanedyr og vil gjerne ha den maten vi alltid har spist, og kroppen er sliten etter en lang dag på jobb og vi vil ligge på sofaen istedet for å trene.  

Erfaring viser at dersom man legger om kosten radikalt, altså slutter med mange ting fra matgruppene vi er vant til å spise, så er det vanskelig å gjennomføre endringen.

Det beste rådet for livsstilsendring er prinsippet om at man må være motivert og selv like de nye matvarene som blir innført. Måten å tilberede måltidet må harmonere med vår forståelse av hva god mat er, og ikke være så utfordrende at du gir opp etter kort stund.

​

Det sosiale i måltidet

De aller fleste av oss lever ikke i en boble avkuttet fra andre mennesker, vi handler på den samme nærbutikken som våre naboer og ønsker å spiser den maten vi er vokst opp med. Dette betyr at omgivelsene, menneskene rundt oss, maten vi har lært å lage og råvarene vi kjenner til er sterke pådrivere for hva vi kommer til å spise. 

Når vi leser om kosthold i aviser så bombaderes vi av ulike kostholdsråd og meninger fra eksperter, hva  er mest sunt? Hvor finner vi informasjon som kan hjelpe oss?

Problemstillingen i et nøtteskal er at omlegging av kostholdet er krevende og dessuten kan det hende at sunnere mat koster mer enn usunn mat, og hvordan vet vi hva som er mest sunt? Tradisjoner er førende for de mattypene vi velger, og mat vi spiser sammen med andre mennesker er vanskelig å få kontroll over. Hjemme hos oss selv kan mange oppleve at hverdagsmas og tidsklemma gjør at vi tar lettvinte løsninger som halvfabrikata og ferdigmat. Den som handler og lager maten i husholdningene har et stort ansvar for sin families helse og vi tror at mange ønsker veiledning for å ta sunnere grep om kostholdet. 

​

Livsstil på eget ansvar  

Regjeringen sier i folkehelsemeldingen (Meld.St 34) at vi har ansvar for egen helse, det vil si at dersom vi utvikler en livvstilsrelatert sykdom så ansvarliggjøres vi i større grad enn det man gjorde før i tiden da man mente at hjertekarlidelser var uforskyldt. Folkets kunnskap om mat og mosjon har økt med høyere utdannelse og større tilgang på informasjon fra media og internett i dagens samfunn. Dette er bare gradvist sant, for deler av befolkningen i Norge har på grunn av lavere interesse for tema kosthold og mosjon, kulturelle og språklige barrierer og helserelaterte utfordringer kanskje ikke de samme forutsetningene til å følge opp det personlige ansvaret vi per definisjon har fått. Det er en viss skjevfordeling av livsstilssykdommer der man ser at mennesker fra bygd, med lavere utdanning og fra enkelte kulturer er mer representativ (fhi.no). En vanlig strategi når folk får problemer med helsen er at man går til legen for å få en rask løsning på problemet. Men på tross av at legen har mulighet til å hjelpe, så er det forventet at man tar det største ansvaret selv. Fastlegen er en av våre viktigste samarbeidspartnere, en hjørnestein i folkehelsearbeidet men hvordan kan fastlegen hjelpe oss til å forebygge hjerte- og karsykdommer?

  "Fastlegen har etter fastlegeforskriften ansvar
for å tilby forebyggende tiltak til personer med
betydelig risiko for utvikling eller forverring av
sykdom eller for funksjonssvikt"

Meld.St.34

​

Fastlegeordningen tilbyr et system hvor de aller fleste mennesker er tilknyttet, og legen kommer med jevne mellomrom i kontakt med mennesker og har derfor mulighet til å yte bistand relatert til helseforbyggende atferd (holdninger og de valgene vi tar). Legen har mulighet til å tilby oppfølgnings- og støttesamtaler på eget kontor, eller henvise til frisklivssentraler, psykiatriske samtaler i kommunen eller spesialisthelsetjenesten (sykehus) hos ernæringsfysiolog eller til en fysioterapaut for assistert trening. Men det er viktig å understreke at samfunnet, du og jeg må være klar over at vår rolle som foreldre, sønner og døtre, ektefeller, naboer, kolleger og venner har en enda større betydning for folkehelsearbeidet. Kunnskapen vi har om mat og fysisk aktivitet, engasjementet den enkelte viser i sitt nærområde og sine familier danner selv grunnlaget for god helse og livskvalitet (Meld. St.34). 

​

​Kulturelle forskjeller, rollefordeling blandt kjønn

I dag finner vi store forskjeller i familiestrukturer, kultur, språk, kunnskap om helse og fordeling av personlig ansvar for å ivareta alle medlemmer av familien. En undersøkelse som er utført i en liten bygd nord i Norge belyser hvordan det kan se ut når en mann som lever i et parforhold med en kvinne får konstatert begynnende hjertekarsykdom (Anderssen, 2006). I mange familier er det kvinner som tar mest ansvaret for velferden i hjemmet, selv om holdningen i samfunnet er i ferd med å vektlegge at menn deltar mer hjemme. Uansett kjønn eller interesse så koker det ned til at noen må ta ansvaret for å handle inn råvarer og lage mat til familiene rundt i de norske hjem og hytter.

​

Kvinner tar mye ansvar for familiens helse

Ifølge undersøkelsen til Anderssen så legger dette en ekstra byrde til den som står for dette arbeidet, ofte er dette en kvinne som selv ikke har fått påvist høyt blodtrykk, blodlipider og risiko for hjertekarsykdom. Menn i denne undersøkelsen har i stor grad ubevisst overført ansvaret for sin egen risiko for sykdom på konen, ved at hun tar hånd om planlegging og tilberedning av maten han og resten av familien skal spise. Undersøkelsen til Anderssen er utført i et rollesegregert samfunn som på mange måter står i kontrast til moderne oppfatning av menn og kvinners holdning til mat og risiko for sykdomsutvikling. Men vi tror at kvinner i mange situasjoner har mer interesse for helse og omsorg og leter aktivt etter kunnskap som kan gi bedre forståelse av hvordan mat påvirker helsen. Forskning viser at ektefeller trenger mye mer informasjon når en person har fått akutt hjertekarsykdom. De som har blitt ivaretatt av helsepersonell i den akutte fasen klarer seg bedre i rehabiliteringsfasen når de har kommet hjem (Holme, 2008). Det er derfor en stor fordel å ta vare på hele familien, støtte og gi informasjon når et medlem av familien har fått en kartekar sykdom.   

Mestring og læring i møte med sykdom

Mestring er et begrep som stadig blir brukt når vi snakker om sykdom og sykdomsforebygging, fordi sykdom kan kreve mye av oss og påvirker hvordan vi lykkes med å leve et godt liv. Jeg liker å si at helsen er selve bakgrunnsteppet i vårt liv, det påvirker mange andre faktorer og opplevelsen av livskvalitet. Alle mennesker opplever sykdom og motgang i livet sitt, kunsten er å lære seg å leve godt med konsekvensene det har på resten av tilværelsen.  

​

"Etter mitt syn er mestring helt sentralt når vi skal definere helse på en ny måte. Derfor prøver jeg meg på en ny definisjon: Helse er å mestre de fysiske eller psykiske belastningene som kropp og sjel utsettes for"

Bent Høie

​

Mestring handler om at vi finner metoder, utvikler holdninger og verktøy for å ta oss gjennom de dagene som er preget av en kropp som ikke lever opp til våre forvetninger. Regjeringen har de siste årene vektlagt brukermedvirkning og autonomi i samhandling med brukere og pasienter, det betyr mye mer selvbestemmelse i behandling og tiltak som blir satt igang av helsepersonell. Recovery (bedring) er et begrep som viser at mennesker kan leve gode og meningsfulle liv på tross av sykdom ved at man involverer seg i sin egenomsorg og selv bestemmer hva som bidrar til livskvalitet. 

Bent Høie som var vår helseminister sa at "Mestring kan ikke doseres og gis etter behov. Mestring må læres. Det kan både skje i regi av helsetjenesten og gjennom organisasjonenes likemannsarbeid". Målet er at pasienter og brukere skal ha nok ferdigheter, nettverk og støtte slik at han eller hun så langt det lar seg gjøre kan ta ansvar for eget liv.

Fagpersoner og familien er nøkkelpersoner i arbeidet for recovery og mestring, men personene må selv ville ha en endring og være villig til å gå i en annen retning. "Å støtte personlig recovery innebærer å skifte fokus, fra å behandle helseutfordringer til å fremme velvære" (Napha.no). Alle mennesker er motivert til å ha det bra og føle seg vel, og vi tror at utfordringen for personen selv og hjelperen er å identifisere hva som gjør oss godt.